|
tekst: Pål B. &
Håvard T.
foto: Cato J.
Turen til Demmevass (nr. 9 i rekken!)
var lagt opp etter siste års mønster med oppmøte
torsdag til middag på Finse og enkel spasertur over
Ramnabergsbreen dagen etter.
Det var meldt regn for fredagen.
Basert på værobservasjoner kl 07:00 dristet Tommy seg til
påstanden om tørt vær for dagsturen. Fasiten var
nedbør i bøtter og span (det må bli billig
strøm i vinter!), såpass at vi nesten knapt hadde hodet
over vann på turen.
Pga regnet besluttet vi å
fortsette stien mot Rembesdalsseter og forsøke å komme oss
bakveien opp på Luranuten, men det gikk ei! Det er herved
stadfestet en gang for alle at til Demmevass kommer man ikke uten
å krysse en bre!
Vi landet derfor nede på
Rembesdalsseter med en flokk nederlendere, som tilsynelatende har en
formening om at DNT er en veldedighetsorganisasjon som donerer bort
joikakaker og dess like. Tom var ivrig etter å dele sin
lune køye for de kjekkeste av dem, men disse hadde trolig
fått sin kvote av mor Teresa i mathyllene.
Lørdag ble dermed ikke brukt
til å leke i blåisen, som opprinnelig planlagt, men derimot
til å gå en lengre tur enn forventet til Demmevass, mye
grunnet overoptimistiske anslag fra assisterende brefører
Pål.
Ved elvekryssingen, der kasserer Tor
en gang mistet sine Killer-Loops (Demmevass IV), var vannstanden
høy og strømmen stri. Det gikk ikke an å krysse
elven. Mens breførerne var på rekognosering stilte den
menige hop seg opp i sirkel ved elven og dannet allting. De planla
mytteri. De drømte om hardangergutttene, varm seng og
døsig søndagsmorgen nede i Eidfjord. Selv den utnevnte
talsmann for opprørerne, Tommy, ble spak da breførerne
kom tilbake, så strengt på mytteristene og insisterte
på å gå til Demmevass. Breførerne hadde funnet
en alternativ rute å krysse elven ved høy
vannføring. Elvekrysset vil heretter være kjent som
"Bountystredet".
Tankene om fristelsene ved fjorden
forsvant ved synet av Rembedalsskåki og den tilsynelatende lille,
grå bygningen som klamrer seg fast i fjellsiden, Demmevasshytta.
Vi kom frem i femtiden mens solen fortsatt varmet. Det var deilig
å endelig komme "hjem", sette seg ned på det varme svaet
foran hytta og beundre det dramatiske brefallet og skyene som
krøp over Rembesdalsvatnet.
Atter en gang hadde vi festlig lag
på hytta, og stor takk til Cato, som hadde med Prosecco på
boks - den var ypperlig til bergensk fiskesuppe med
hvitløk, soltørkede tomater, svolværpostei og
parmesan (ja, alt dette og mer til fant vi i den hemmelige boden
på Demmevass).
Alt har en ende. Søndag kl
06:40 var det avmarsj fra hytta. Turen gikk over "Stuegulvet", vest
over snaufjellet før en bratt nedstigning til bunnen av
Simadalen. Utfordringen var nå å gå med stiv kuling
og vindkast. Stedvis måtte vi krype for ikke å bli
blåst over kanten. I nedoverbakkene måtte vi lene oss
fremover og håpe det ikke kom en luftlomme. Vi hadde en stopp
før den bratte nedstigningen for å se ut over fjellsidene
og Eidfjorden. Tommy og Øystein la som vanlig på sprang
ned brattebakken til Simadalen.
Vi rakk lunsj på Vik Pensjonat
med turens blinkskudd. I det flere av oss tilfeldigvis stemte i
melodien fra Dovregubbens hall og slo takten på bordet, gjorde en
dame av Pondus-typen sin entré. For ikke å fremstå
som en fnisete jentegjeng med komplekser ble det nødvendig
å forlate stedet.
Oppsummert ble turen anderledes enn det som var planlagt, men det er
nærmest forventet tatt i betraktning alt som har skjedd på
de tidligere turene til Demmevass. Laget var samkjørt,
særlig etter at mytteriforsøket ble slått ned, og
det var mye og deilig humor blant deltakerne.
Oppstart
Blåisen
Sima
Demmevasshytta
terrassen
|